Svangerskap - I absurde omstendigheter

 

Jeg var heldig å ha tre svangerskap nesten fritt for fysiske plager. Hodet var det verre med. Det var fylt opp av nevrotiske tanker, alt fra å miste jobben til at barnet aldri skulle komme ut, men forsteine seg der inne og forvandle meg til en evigsprengt gås. Her følger en nevrotisk kategorisering:

 

Mister jeg jobben?

Undersøkelser viser at kvinner i stor grad blir diskriminert før, under og etter et svangerskap, og det på feigeste måte. For eksempel: Vi går glipp av en jobb vi søker på fordi vi sier, eller arbeidsgiveren ser, at vi er gravide (men de trenger selvsagt ikke oppgi at det er grunnen til avslaget). Eller vi blir fratatt arbeidsoppgaver når vi kommer tilbake etter endt permisjon.

Etter åtte år som frilanser, søkte jeg min første jobb rett før jeg ble gravid. Av ulike grunner drøyde jobbsøkingsprosessen ut, mens jeg fortvilet forsøkte å skjule den voksende kulen på magen. Jeg vandret rundt med digre omslagstopper og olabukser med sikkerhetsnåler, og spurte alle tiltrodde: Skal jeg si det? Eller la være? Statistisk sett tror jeg halvparten sa ”si det”, mens den andre halvparten sa ”ikke si det”. Den første halvparten argumenterte med at det er best å være ærlig i det lange løp, mens den andre halvparten hevdet at jeg kom til å bli diskriminert. I flere uker slåss ja- og nei-siden om plassen i hodet. Det endte med at jeg holdt munnen lukket og magen inne, helt til jeg fikk jobben. Jeg skrev under kontrakten på sjefens kontor, og kjente det rasle i sikkerhetsnålene da han ristet hånden min. Blekket var knapt tørt på papiret før jeg slapp ut magen og sa de forløsende ordene:

- Det er en liten ting jeg må fortelle deg, og det kan kanskje utgjøre en utfordring (jeg hadde allerede lært meg at velskolerte ledere aldri kaller noe for et problem).

Sjefen min lente seg tilbake på stolen og så avventende på meg.

- Ja, det har seg altså sånn at jeg er gravid.

Sjefen min forsøkte å bevare fatningen, men jeg så at pupillene hans utvidet seg betraktelig. Til slutt lente han seg fremover, klistret på seg et smil og sa:  

- Ja vel. Da har vi ikke noe annet valg enn å ta denne ... eh … utfordringen. Hvor langt er du på vei?

- Ganske nøyaktig fem måneder.

Pupillene hans utvidet seg om mulig enda mer, og det ble stille en stund. Da han endelig var over sjokket, sa han noe jeg aldri skal glemme:  

- Du gjorde rett i ikke å si noe. For selv om det ikke er lov, hadde jeg nok diskriminert deg. Det er tross alt mer jobb med å ansette en gravid kvinne.

Han fjernet fem måneders dårlig samvittighet på et blunk og fikk meg til å føle at jeg hadde gjort det eneste rette. Jeg gikk ut av kontoret med rett rygg og stor mage.

            Dagen etter, da jeg endelig kunne vise frem magen, fikk mine nyervervede kollegaer seg et sjokk. En av dem sa forsiktig:

- Jeg synes du begynte å få en litt merkelig fasong.

 

Tips!

- Det kan være lurt å holde graviditeten for seg selv i en jobbsøkingsprosess. Svært få vil ansette en gravid kvinne, med de utfordringene det kan medføre, hvis de har mulighet til å velge en enklere løsning. Husk at du ikke er forpliktet til å informere om graviditeten før det er tre måneder igjen til fødselen.

 

Hva med kroppen?

Da jeg gikk gravid oppdaget jeg noe fantastisk: Jeg kunne bli smellfeit med god samvittighet! Jeg har eplefasong, så all sjokoladen la seg rett på magen og fikk meg bare til å se mer gravid ut. Attpåtil var det glatt ute og jeg hadde termin om vinteren, så min mann følte seg forpliktet til å gå tur med hunden (som jeg hadde mast om et år, og han hadde sverget han aldri skulle gå med). Det føltes langt bedre å spise sjokolade foran en god dose reality-tv enn å fly på holka i mørket med en virrete valp.  

            Og magen este ut. Raskt. Og mye. Det voksende barnet og all kvikk lunsj-en fikk meg snart opp i størrelse, fra XL Sprengt Gås til Small Hval. De første seks månedene syntes mannen min jeg var sexy - den søte, lille magen og de store puppene. Men snart var det amorøse blikket borte. Det fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg var liten. Pappa hadde gitt meg en liten skilpadde som vi kalte Sofus. Sofus var liten og søt, og levde i sus og dus med fiskene i akvariet. Men da vi kom hjem fra ferie en sommer, hadde Sofus plutselig firedoblet sin størrelse og gomlet i seg alle fiskene i akvariet. Min far kikket rasende på skilpaddedyret, som lå nederst i akvariet med et par eksotiske finner ut av munnvikene. Høyrød i ansiktet ringte han dyrebutikken og brølte:

- Vi ble lovet en dvergskilpadde. Dette er jo et monster!

Dermed var det over og ut med Sofus, som ble returnert til dyrebutikken dagen etter. Du kan dessverre ikke gjøre det samme med "monstermagen".

Jeg spiste sunt under svangerskapet – og alt annet i tillegg. For eksempel: Jeg spiste fet fisk og grønnsaker til middag – og gjerne en trepakning med Kinderegg mens jeg laget maten. Jeg spiste brødskiver med leverpostei til frokost – og pyntet med nonstop.

Et stort aber var at mannen min, under det første svangerskapet, aldri har sett bedre ut. Det til tross for at menn i snitt legger på seg 6 kilo når kjæresten er gravid. Så mens jeg lignet en overforet høne, synes jeg alle kvinnene rundt meg så ut som små, nette kyllinger.

- Synes du fremdeles jeg er attraktiv, spurte jeg, mens jeg kikket ned på monstermagen.

Min mann vred seg litt i sofaen. Jeg kunne formelig se setning etter setning bli formulert i hodet hans, og deretter forkastet. Til slutt kremtet han og sa:

- Du er attraktiv til å være høygravid.

Takk. Antar jeg.

 

Tips!

Det finnes milelange lister over ting du ikke bør spise under svangerskapet. Personlig synes jeg dette grenser til hysteri. Jeg spiste nesten alt jeg hadde lyst på under mine svangerskap, men unngikk mat som kunne inneholde skumle bakterier, for eksempel rått kjøtt og fisk som jeg ikke var 100 prosent sikker på. Bruk sunt vett. Du ble gravid over natten, ikke multiallergiker.

- Motstå fristelsen til å bli bråkjekk. Min bestemor hoppet fra en stein i skogen da hun var 7 måneder på vei, og fikk en brist i ryggen som aldri leget seg. Jeg har også en tidligere kollega som ikke tok hensyn til bekkenløsningen. Hun var flink pike og tvang seg på jobb, nesten frem til fødselen. Det endte med at hun var sykmeldt i fire år etterpå.

 

Hvorfor har jeg så mange sprø tanker?

Hadde noen kikket inn i hodet mitt i løpet av de ni månedene jeg gikk gravid, hadde jeg trolig fått en helt annen diagnose. Her er noen av tingen jeg gikk rundt og funderte på:

 

*Hvordan ville barnet se ut? Ville det bli en dårlig miks av mannen min og meg? Hva om han arvet min manns tykke øyebryn, mine små øyne, min manns nese og min lille munn? Jeg så for meg de merkeligste kombinasjoner, og var sikker på at naturen hadde lurt oss inn i en dårlig genmatch.

 

*Hvordan ville personligheten hans bli? Hitler, Hussein og Mugabe har alle ligget ved sin mors bryst og blitt ammet. Hva skjedde på veien? Jeg så for meg den internasjonale, prisvinnende dokumentaren: "The Monsters Mom". Bilder av meg som en blek, middelaldrende mor med nedsunkne skuldre og skam i blikket. Overfor meg satt det en skarp reporter i mørk dress og stilte spørsmål som: Når begynte han å vise tegn på å være et monster? Tenkte du ofte at det var noe du gjorde galt? Fortvilet stotret jeg frem at han var en snill og rolig gutt, og at jeg ikke forsto hva som hadde skjedd. Så brøt jeg sammen foran kameraet: Ja, selvsagt klandret jeg meg selv til tider! Kunne det ha vært sjokket da jeg oppdaget at jeg var gravid? Ørreten som viste seg å være full av tungmetaller? Eller den gangen jeg sov så tungt at jeg ikke hørte at han gråt på soverommet?

 

*Hva om fosteret stakk av? Man kan nemlig spontanabortere uten å merke noen ting. Fenomenet kalles "blindt egg" (blinded ovum), og betyr at fosteret sniker seg ut av livmoren, slik at bare den tomme fostersekken er tilbake. Kroppen min rommet et ukjent vesen som kunne finne på å rømme lydløst og umerkelig, når som helst. Jeg lå med hendene på magen og så for meg at det bittelille vesenet listet seg nedover egglederne, snek seg ut av skjeden, hoppet ut av sengen og forsvant ut av vinduet. Etter hvert tok jeg en klok beslutning: Jeg bestemte meg for å slutte å lese det som fantes på nettet angående spontanaborter. Det gjorde ikke annet enn å kaste bensin på hormonbålet.

 

Kan jeg fortsette å reise?

Jeg reiste mye under svangerskapet. I ettertid tenker jeg at det kanskje var litt krampeaktig, fordi vi ville bevise at livet ikke stoppet opp selv om vi skulle ha barn. Da vi reiste til Dubai da jeg var 8 måneder på vei, forsto vi raskt at vi hadde vært litt overmodige.

            Vi reiste med KLM, det eneste flyselskapet som tillater gravide å fly så tett oppunder termin. De har også en regel om at hvis man føder på flyet, får barnet gratis flybilletter med flyselskapet resten av sitt liv. Vi var så gale at vi faktisk ønsket oss det. Fnisende sto jeg, elefantkvinnen, og min mann i innsjekkingskøen mens alle rundt oss kikket nervøst på magen min. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte vise frem papiret fra legen, om at jeg var i fin form og i stand til å gjennomføre en flytur.

            Jeg nedkom ikke på flyet. Og shopping og strandliv var ikke så fristende som før. Jeg måtte konstant tisse når vi var på shopping (takk høyere makter for alle de gullbelagte, luksuriøse toalettene), og varmen fikk føttene mine til å ligne vadebrygger. Hver gang jeg prøvde å bade i bølgene, mistet jeg balansen og gikk overende på grunna. Og det knaket faretruende i skruene da jeg prøvde meg på skliene i badeland. Til slutt kastet jeg inn håndkleet og ble liggende og ruge på hotellrommet resten av uka, mens min mann kikket på tegneseriekanalen, den eneste med engelsk tale.

           

Hvorfor ser han så rar ut på ultralyden?

Det er en magisk opplevelse å se den lille røre seg i magen, gjespe, sprelle, sutte på totten.

Selv hadde jeg så mange av disse øyeblikkene at jeg ble rent blasert. Jeg var så heldig å ha en gynekolog med en ultralydmaskin. Dermed ble det ultralyd på hver eneste månedlige kontroll under hele svangerskapet. Min førstefødte må være det mest fotograferte fosteret i hele verden. Og faktisk ble det noen ultralyder utenom dette også. Jeg ble så avhengig av å se ham jevnlig, at jeg ble nervøs når jeg ikke hadde sett ham på en stund. Var han fremdeles der, tro? Brått syntes jeg det hadde stille så lenge nedi der – og man leste jo så mye rart. Så ringte jeg legen og spurte om jeg kunne få en ekstra ultralyd. Omtrent slik fortonet disse ultralydene seg:

- Jeg (lettet): Akkurat, der spreller han, ja. Jada, han er fremdeles på plass.

- Legen (lettere oppgitt): Jada, han forsvinner nok ikke så lett, Fru Henningsen. Du er tross alt i femte måned, så du hadde merket det hvis han brått ble borte.

- Jeg (overhører den oppgitte tonen): Og der banker hjertet, ja. Jo da, alt ser ut til å være i orden.

- Legen (litt mer oppgitt, og skarpere i tonen): Jada, hjertet banker og slår som det skal. Det er nok kanskje ditt hjerte som er litt urolig?

- Jeg (nekter å ta hintet): Men hva med nyrene hans? Er alt i orden med nyrene? Jeg har nettopp lest om en mystisk nyresykdom som kan ramme små fostre.

- Legen (rimelig oppgitt nå, og enda skarpere): Nyrene? Det er ingenting i veien med nyrene, Fru Henningsen.

            Mannen min synes det var pinlig med alle disse undersøkelsene jeg stadig fløy på. Han kunne ikke forstå engstelsen min, til han var med på den obligatoriske ultralydundersøkelsen på sykehuset.

- Se! Der er sønnen deres, sa sykepleieren med et smil, og frøs et perfekt portrett av vår sønn på skjermen.

Fosteret var til forveksling lik en marsboer. Øynene var store, sorte og skrå og resten av ansiktet hadde små, rare og utydelige trekk. Mannen min sa ingenting, men all fargen forsvant fra ansiktet hans.

            Etterpå, da vi gikk bortover korridoren, så han på meg med store øyne og hvisket:

- Er det virkelig sånn han kommer til å se ut? Jeg tror vi skal be om en ultralyd til. Bare sånn for sikkerhets skyld.