Jeg hadde ikke et snev av fødselsangst før min førstefødte kom. Jeg har aldri vært spesielt redd fysisk smerte. Dessuten, tenkte jeg, har milliarder av kvinner gjort dette før meg. Hvor vondt kan det være?
Da folk så på ballongmagen min og spurte om jeg hadde forberedt meg til fødselen, trakk jeg på skuldrene og sa:
- Nei, hvorfor skulle jeg det? Han må jo ut, ikke sant?
Da det nærmet seg, fikk jeg likevel et snev av engstelse. Jeg spurte min mor om hvordan hun opplevde fødselen.
– Jeg husker ikke helt, mumlet hun.- Det er så lenge siden. Men det var jo vondt.
– Folk skriker vel ikke så lungene vrenger seg for moro skyld. Men kan du sammenligne smerten med noe?
– Tja. Kanskje som sterke menstruasjonssmerter? Men det var nok vondere enn det, altså. Det er jo en naturlig smerte, da.
Sa min mor. Som fødte meg i løpet av noen få pressrier for over tretti år siden. Likevel valgte jeg å stole på at dette var nærmere sannheten enn andres skrekkhistorier. Plasser deg i et selskap med kvinner som har født, så vil de krangle om hvem som har hatt den verste fødselen, på samme måte som menn krangler om hvem som hadde det tøffest i militæret:
-Jeg hadde 12 timer med rier som ikke var effektive. Det vil si: De var smertefulle. Men det var ikke med på å drive ut barnet. Det hele endte i keisersnitt.
-Bare 12 timer? Da var du heldig, da. Jeg lå i over ett døgn med et barn som kom med rumpa først.
-Barnet mitt var så på overtid, at morkaken var råtten og hodet steinhardt. Og epiduralen virket ikke!
-Fødselen min tok ikke så lang tid. Men hodet var så stort at de sa det var rart jeg i det hele tatt fikk ham ut. Det føltes som om kroppen skulle spjære i to, og de måtte lappe sammen underlivet i en time etterpå.
Mitt beste tips: Lukk ørene. Det finnes bedøvelse. Norge er et trygt land å føde i. Du har kvalifisert helsepersonell rundt deg. Dessuten har ulike mennesker ulike smerteterskler. Noen sykmelder seg bare de får et skrubbsår på knærne, mens andre jobber selv om de knapt henger sammen. Jeg tilhører den sistnevnte kategorien. Nettopp derfor insisterte jeg på at jeg ikke ville ha smertestillende under fødselen. To dager før fødselen fikk jeg en tekstmelding fra en kamerat som har to barn. Det var en kort og dramatisk beskjed, som en statshemmelighet han betrodde meg i en kode: ”Epidural. Avslå alt annet”.Selv ikke dette tok jeg på alvor.
Da riene startet, forsto jeg ikke helt hva som var i ferd med å skje. Jeg trodde jeg hadde forstoppelse. Uttallige ganger i løpet av natten spratt jeg opp av sengen for å gå på do, og irriterte meg over at ingenting kom ut. Selv om jeg ikke kunne se føttene mine for ballongmagen når jeg var på do, gikk det fremdeles ikke noe lys opp for meg. Riene kjentes bare ut som mild kniping, mest i korsryggen og rumpa. Etter hvert som takene ble sterkere, og jeg begynte å krabbe rundt i sengen på alle fire med magen skrapende mot dynetrekket, gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Jeg vekket mannen min, og i det jeg reiste meg opp av sengen gikk vannet.
Nå forsto jeg hvorfor venninner advarte meg mot å dra på IKEA på termindagen. Det var nemlig ikke litt vann som kom ut. Hele Oslojorden rant ut av meg. Jeg følte meg som en vandrende sisterne, der jeg vagget rundt med toalettmappen i hånden og konstant lekket vann. Bak meg fløy hunden vår og lepjet i seg den seige væsken, mens mannen min fløy rundt i boxeren og lette etter bilnøklene (som han hadde i hånden). Med andre ord: Alt var som normalt før en fødsel.
Min mann filmet meg under de første riene, som bare øker i styrke, og jeg avgir den udødelige replikken:
- Jeg håper ikke det blir vondere enn dette!
På et tidspunkt ble jeg trillet inn på en fødestue og flyttet over i en fødeseng. Nå var det som om hele kroppen begynte å vrenge seg, fra innsiden og ut. Det var nå jeg skulle lære at det ikke alltid lønner seg å være så bråkjekk. Jeg skrek etter alt jeg kunne komme på av smertelindring:
- Epidural! Heroin! Maskingevær!
Det var så vondt at jeg ville de skulle skyte meg og operere ut barnet. Samtidig. Nå forsto jeg min kamerats dramatiske melding om epidural. Jordmødrene forsøkte med aromaterapi og beroligende sprøyter, og ingenting hjalp det grann. Det var som å tilby magen en dråpe vann når den skrek etter oksestek. Jeg skrek som bestialsk:
– Nåde! Nåde!
Til slutt ble mine bønner hørt. Legen kom inn i rommet som en Messias i grønn frakk, det var så jeg formelig kunne se glorien over hodet hans. Så ble sprøyten satt. Jeg fikk sitte foran en jordmorstudent som sa jeg kunne klype henne så hardt jeg ville. Jeg grep etter det nærmeste, og kløp henne alt jeg hadde - i puppene.
Epiduralen satt som et skudd, bokstavelig talt. På et minutt gikk jeg fra å planlegge min egen begravelse til å være klar for disko. Jeg spurte til og med mannen min om han satt godt for ryggen og jordmødrene om de var slitne. Og jeg takket legen for at han hadde gitt meg livet i gave.
Et par timer senere var den lille mannen ute.
Jeg vet ikke om det var morsfølelse som kom over meg da den varme bylten ble lagt på brystet mitt. Jeg ble betatt av det lille vesenet med de mørke krøllene, og et enormt beskyttelsesinstinkt veltet opp i meg. Jeg hadde løpt naken med ham gjennom flammene dersom det hadde begynt å brenne. Men å bli glad i noen tar tid.
Da jeg endelig trodde det var over, skulle morkaken ut. Min mor rådet meg på forhånd til å se nøye på den. Hun syntes den lignet en vakker rubin. Gudene vet hva hun fikk av hallusinogener under fødselen (dette var tidlig 70-tall). Men en rubin ligner den ikke, mer en blodig og mislykket kjøttkake. Så begynte jordmoren å sy meg igjen. Der og da hadde jeg en intens lyst til å sparke henne i ansiktet, jeg så for meg at hun ville slite med skjev nese og snorkeproblemer resten av livet. Nå var det sannelig nok herjing med mitt stakkars underliv. Sysaker opp i det hele?
Etter hvert begynte jeg å telle fingre og tær, og registrerte til min fornøyelse at ultralydbildene ikke hadde løyet. Alt så ut til å være i orden med ham. Og det var noe tilfredsstillende i å se den lille mannen roe seg ned, bare ved hjelp av min snurpete brystvorte. Jeg følte meg som en urkvinne. Jeg hadde født mitt barn med smerte, og nå lå han ved brystet mitt og suttet fredelig i seg mat fra kroppen min. Mannen min og jeg følte begge en solidaritet overfor alle kvinner som hadde født. Jeg dro det kanskje litt lenger enn ham. Hver gang jeg så en kvinne som trillet barnevognen sin på gaten utenfor, hadde jeg lyst til å slå vinduet opp på vid gap og rope ut i snøføyka:
- Stå på, urkvinne! Jeg er stolt av deg!
De hadde nok vært overbærende med meg, der de vandret rundt med gyngende knær og poser under øynene. For jobben var langt fra over, selv om det føltes slik der og da, og jeg syntes jeg kunne høre fiolinmusikken og se rulleteksten i bakgrunnen. For å sitere jordmoren: Fødselen er bare et komma. Det er nå jobben begynner.
1000 kroners-spørsmålet til slutt: Glemte jeg smerten etter fødselen? Rett etterpå sa jeg alle mine venninner at jeg aldri skulle føde igjen. Men etter hvert var det som om de smertefulle minnene ble mer og mer fjerne. Hvis folk spør meg om det gjør vondt nå, svarer jeg det samme som min mor gjorde:
- Jo da, det var vondt. Kanskje litt som sterke menstruasjonssmerter?
Tips!
- Når du er på samtale med sykepleier før fødselen – si at du ønsker å ha epidural ”i bakhånd”. Du vet aldri hva slags fødsel du får, eller hvor lang tid den tar, så det er lurt å ha en plan B. Du trekker ikke tenner uten bedøvelse, gjør du vel?
- Lukk ørene når kvinner forteller om monstrøse barn som kommer sidelengs ut med albuen først. Fødselshistorier har en tendens til å bli som fiskehistorier: Fisken blir større og kampen mer intens for hver gang den blir fortalt.
- Ha følgende mantraer i hodet underveis:
*Du er skapt for å føde barn og milliarder av kvinner har gjort det før deg.
*Smerten er tidsbegrenset. Den vil ta slutt en gang.
*Du er på et sykehus med kompetente mennesker og mye dop.
*Det kommer en belønning. Selv om du kanskje ikke øyeblikkelig blir glad for den vrælende, lille kjøttpølsen på brystet, så vil du etter all sannsynlighet bli det på sikt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar