”Babyer er skapt søte fordi vi skal tåle så mye dritt fra dem”. Dette utsagnet kom fra en av mine nærmeste venninner, noen uker etter at hun hadde fått barn med kolikk. Dritt? Jeg forsto ikke hva hun mente. Inntil jeg fikk barn selv. Da kunne utsagnet like gjerne ha kommet fra meg selv. For man skal virkelig tåle en hel del av disse babyene. Selvsagt finnes det unntak. Noen får smilende babyer som sover hele natten. Men andre får skrikende babyer som ikke sover i det hele tatt. Og da blir tilværelsen alt annet enn rosenrød. For meg føltes den til tider helt absurd.
Den absurde tilværelsen startet allerede da jeg var gravid. Jeg så på alle kvinnene som gikk rundt med struttende mager, og visste at jeg snart ville være en av dem. Tenk at de rommet miniatyrmennesker av alle slag. Og i min mage levde det et lite frø som ble større dag for dag, og som skulle være mitt ansvar i de neste 18 årene. Nei, la oss ikke starte boken med underdrivelser. Hele livet skulle dette mennesket være en del av mitt liv. Kreve pupp og kos. Bleieskift og godnattsanger. Lek og trilleturer. Merkeklær og lappen. Kjærester på overnatting. Penger til husleie. Ok, la oss ikke hoppe for langt frem i tid heller. Det første året har man mer enn nok med nettopp det første året. Derfor har jeg valgt å fokusere på det. Og tatt med litt om svangerskap og fødsel, ettersom den absurde tilværelsen starter allerede der.
Jeg håper bloggen kan hjelpe deg når ikke alt er som på de andre bloggene. Eller magasinene. Eller bøkene. Eller filmene. Forhåpentligvis kan den redusere supermamma-presset også, og bringe fram latteren innimellom barseltårene. For jeg har gjort alle "feilene" og tenkt alle de bisarre tankene. Merkelig nok har verken barna eller jeg kommet så gæærnt ut av det. Tipsene du får er verken vitenskapelige eller politisk korrekte, men godt utprøvd av undertegnede, som fikk tre barn på tre år. Kanskje vil du til og med synes noen av dem er litt på kanten. Men dette er metoder og triks som har fungert for oss. Jeg vet at når poden skriker fjerde timen på rad i sengen, hjelper det lite med en helsesøster som formaner om "viktigheten av faste leggerutiner". Da trenger både du og babyen førstehjelp.
Å være gravid og få barn har blitt en vitenskap. Det er ikke grenser for hvordan man kan lese seg opp, og helsestasjonen, legen og jordmødrene bobler over av gode råd. Ironisk nok ender de ofte opp med å gi foreldrene dårlig samvittighet og få dem til å føle seg utilstrekkelige. Mitt beste råd er: Lytt til deg selv. Dette har kvinner gjort i milliarder av år, ofte på rent instinkt. Det viktigste for en baby er å få kjærlighet og trygghet, i form av kroppskontakt og rutiner. Resten gir seg som regel selv.
God lesning!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar