Da jeg selv fikk barn, forsto jeg den
barnlige rettferdighetssansen altfor godt. Når man får barn får man en felles
arbeidsoppgave, døgnet rundt, som mesteparten av tiden er kjedelig, krevende og
slitsom. Og da opprettes egogrensene raskt. Hvorfor i all verden skal du gjøre mer
enn den andre, når du ikke får mer belønning? Har ikke du egentlig skiftet
dobbelt så mange bleier? Og når hadde du sist en kveld ute?
Som oftest er det slik
at vi føler mannen tar for lite ansvar, og blir sure. Mannen på sin side, kan
oppleve oss som kjeftesmeller som vet best hvordan alt skal gjøres. Dessverre
er det fremdeles slik at mor tar kommandoen på hjemmebane, godt opprettholdt av
at mor gir seg selv all eller mesteparten av permisjonen. Hun vet best hvor
tykk vellingen skal være, når barnet skal ha på seg lue og hvordan bleien skal
festes korrekt. I stedet burde vi gått ut av huset og la mannen gjøre tingene
på sin måte. Eller snu ryggen til og se et annet sted. Kanskje er han ikke en
like god multitasker som deg, som kan mate barnet i bæresjalet mens han bretter
tøy og snakker i telefonen. Men han gir kanskje barnet mer oppmerksomhet, mer
langsom tid. Kanskje må du finne deg i at bleien er festet annerledes, at
grøten er blandet sammen på en annen måte eller at klærne ikke matcher. Det gjør
trolig ingenting for barnet.
Den beste og
enkleste måten å sørge for en rettferdig fordeling og forebyggelse av samlivsbrudd,
er en mer rettferdig deling av permisjonen. Det viser alle statistikker, og det
er også min erfaring. Faktum er at her i Norge er vi kvinner svært bortskjemte
med lang permisjon. Island er det eneste landet i verden som har lengre
svangerskapspermisjoner enn oss, og der er det obligatorisk med tredeling (mor
tar en tredel, far tar en tredel og så deler de den siste delen). Vi skylder på
amming, for det er det eneste vi kan klamre oss til, selv om vi har betalt
ammefri. Dersom man har lang reisevei til jobb, er arbeidsgiver pliktig til å
tilrettelegge, slik at man kan jobbe på toget eller ha kortere dager på
kontoret.
De færreste vet
at den ettårige fødselspermisjonen i Norge ble innført på 70-tallet, med tanke
på at mor og far skulle dele. Tabben Myndighetene gjorde var å la mor og far få
styre dette selv, i den tro at de ville dele. Men hva skjedde? Mor tok hele
permisjonen selv- og far lot henne. Nettopp derfor prøver myndighetene iherdig
å føre ukene tilbake til far. Men moralsk sett har han hatt krav på permisjonen
hele tiden. Det å skylde på økonomi er også et billig argument. Årsakene til at
menn tjener mer er nettopp at det ikke er likestilling i arbeidslivet, og dette
opprettholdes av mors lange permisjoner.
Vi delte de to
første permisjonene 50/50 mellom oss. Flere spurte meg rett ut som hvem som tok
seg av barnet mens jeg var på jobb, som om de hadde glemt at barnet hadde en
far. Med tanke på likestilling, har vi dessverre ikke kommet så langt som vi
liker å tro.
Å dele
permisjonen var akkurat så lurt som jeg trodde. I begynnelsen, da jeg hadde
permisjon, forsto ikke mannen min hvor sliten jeg var da han kom hjem. Og jeg
var irritert fordi han ikke forsto noe av min verden hjemme. Da han begynte å
være hjemme derimot, forsto han hvor slitsomme dagene kunne være. Han lærte seg
også å stole på seg selv som omsorgsperson for barnet, og tok mer ansvar.
Forholdet mellom ham og barnet ble bedre, og det samme ble forholdet mellom ham
og meg. I dag har jeg fått en mann som lett håndterer å ha tre barn alene
hjemme, så jeg kan dra på tur med venninner. Jeg har barn som like ofte løper
til ham når de trenger en brødskive eller plaster på såret, og som ikke klamrer
seg til buksebeina mine hver gang jeg skal noe sted. Du høster det du sår, rett
og slett.
Tips!
- Det kan lønne seg, økonomisk sett, å ta ut permisjonen som 100 prosent
– og eventuelt ta ulønnet permisjon i tillegg. Sjekk nøye med NAV før du tar en
avgjørelse, det er veldig vanskelig å gå tilbake på det etterpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar