Hvorfor kommer jeg ikke inn i mine skinny jeans?

 

Det er ikke særlig festlig å se seg selv i speilet etter at man har født barn. Jeg gikk fra å være en stram og staselig pyntestol til å bli en slunken sakkosekk som barna kunne base rundt på.

            Vi har noen abnormale idealer å leve opp til. Fra glansede magasiner dukker det opp bilder av Hollywood-mødre som ser ut som sylfider når de forlater sykehuset. Da kan du trøste deg med at disse ofte tar keisersnitt, og får ”stjernelegene” til å fjerne magefettet med det samme. I tillegg går mye av jobben deres ut på å bli fotografert i alle mulige vinkler til alle døgnets tider. Dermed har de ikke annet valg enn å presse seg ammesvimle opp på tredemøllen, og spurte av gårde med en agurkbit i hånden. Trolig har de også en bråte av hushjelper og nannyes til å hjelpe seg også, så de nettopp kan bruke tiden til å trene, knaske agurkskiver og ta skjønnhetsbehandlinger.

Du derimot, er ingen Hollywood-stjerne. Ingen skal fotografere magen din i sidevinkel eller cellulittene dine på stranden. Hvorfor kan du ikke tillate deg å være litt lat og dvask en stund? For en gangs skyld er du unnskyldt.  Dropp Pilates-trening og Atkins-dietter. Labb rundt i joggedress med god samvittighet, og start forsiktig med små trilleturer. Og klarer du å amme, så husk at amming virker slankende i seg selv.

Forsøk også å være litt stolt av kroppen din. Tenk på alt hva den har vært gjennom – først har den båret fram et barn i 9 måneder og så skvist ut barnet etterpå. Da må du tilgi den for ikke å se ut som Gisele Bunchen etterpå. Det betyr ikke at det er særlig morsomt å høre sønnen din si, når han blir noen år: ”Mamma, så rar kropp du har”. Ja, tenkte jeg, og hvem sin skyld er det. Fortsettelse følger i konfirmasjonstalen.

 

Tips!

- Ikke få panikk hvis du ikke kommer inn i olabuksene dine rett etter fødselen. Det tar opptil et halvt år før magen trekker seg inn og kroppen går tilbake til normalen, selv om noen blir raskere slanke igjen enn andre.

- Det finnes mange måter å kle seg på for å se slankere og spenstigere ut. Bruk Push Up-BH-er og hold-in-strømper uten skam.

 

Vil husdyret angripe poden?

 

Husdyrene fungerer ofte som barn før man får barn selv – og har en tendens til å gå mer for lut og kaldt vann når menneskebarna kommer. Selv maste jeg meg til en liten og søt Cavalier før vi fikk familieforøkelse.

Vi hadde ikke før anskaffet oss valpen før stillingen jeg ønsket som redaktør ble ledig og jeg ble gravid – i den rekkefølgen. Dermed var valpekurs og lange turer brått en saga blott. Heldigvis insisterte han på en liten og familievennlig hund, mens jeg forsøkte å mase meg til en Sankt Bernhardshund (!). Nå tenker jeg med gru på en kjempehund som kunne ha kvalt ungene ved bare å legge seg ned.

Hunden vår har både vært lekekompis og kosebamse for barna. Og tålmodigheten selv. De har løpt foran ham med mat i hendene, brukt ham som skammel, dratt ham i ørene, tatt mat ut av munnen hans – og jeg vet ikke hva. Han har aldri tatt igjen, bare gått og gjemt seg når det har blitt for mye. Vi har ikke måttet beskytte barna mot ham, men ham mot barna. Det ordtaket om aldri å snu ryggen til hund og barn sammen, er like dumt om all annen generalisering. Jeg stoler mer på hunden vår enn på mennesker jeg ikke kjenner. Andre barn kan bite, voksne kan slå. Men hunden vår har aldri vært i nærheten av dette, selv om han sikkert har hatt lyst.

Da den førstefødte var liten, og det bare var ham og hunden, trodde naturlig nok poden han var en hund – og hunden at han var et menneske. Gutten rullet seg rundt på ryggen og krabbet rundt med ting i munnen. Og hunden lå i sofaen og så på barne-tv og forsøkte å komme seg opp i badekaret. Og alt poden ikke ville ha av grønnsaker og skorper gikk til hunden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett de små hendene, som lyn under bordet til hunden, og hunden like rask med å gumse det i seg. Et uslåelig samarbeid mellom dyr og menneske.

 

Tips!

- La de som passer hunden eller katten mens dere er på sykehuset, ta med seg noe som barnet har hatt på seg og la dyret lukte på det. Slik blir hunden litt kjent med barnet før han kommer hjem.

- Gi dyret et sted i huset der det får være helt i fred, det er forbudt sone for barn.

- Lær barnet at det skal la dyret være i fred i matsituasjoner. Dyr har instinkt og mye av instinktet går ut på å beskytte maten sin. Pass også på at barnet ikke skremmer eller bråvekker dyret, det kan instinktivt få dyret til å forsvare seg.

- Katter kan legge seg oppå spedbarn og kvele dem. Sørg for å legge barna til å sove et sted der katten ikke kommer til. Og pass på øynene til barna. Katter har en tendens til å leke med alt som rører seg, og de har skarpe klør.

Kommer jeg aldri ut av Vest-Europa igjen?

 

Slik Helsevesenet i Norge omtaler babyer og utenlandsreiser, skulle man tro det ikke vokste opp barn i andre land, og at man bør vente til barna har begynt på skolen før man kan dem med seg over svenskegrensen.

            Vår førstefødte hadde fløyet 14 ganger før han fylte to år, og smilte verdensvant til flyvertinnene hver gang han steg inn i flyet. Først var han med på rundreise i Asia da han var fire måneder. Det ble en fantastisk tur, der vi opplevde mye og ble sammensveiset som en familie. For sikkerhets skyld rådførte jeg meg med en barnepsykolog før vi dro. Han var klar i sin tale: Så lenge dere er rolige og trygge, vil barnet være det samme. Og poden var rolig og harmonisk hele turen. Rundt ham svinset to brune og blide foreldre som hadde tid til ham hele tiden.

            Barn skulle ikke begrense våre liv, ble vi enige om før fødselen. Nei vel. Men det lønner seg å planlegge litt, fikk vi lære. Først gjorde vi den tabben at vi bestilte tur til en tropisk øy som var full av malariamygg. Myggen var ikke av den uskyldigste sorten heller, men såkalt hjernemalaria. Etter hvert som jeg stirret på den forstørrede myggen på nettet, som lignet et monster med en diger snabel, og leste om hvordan den kunne spise opp hele hjernemassen til et menneske, ble jeg mer og mer redd. Jeg så for meg at den snek seg inn under myggnettingen til babyen om natten, og dagen etter våknet han opp med en halv hjerne. Etter noen netter hvor jeg våknet opp og badet i min egen svette, endte det med at vi avbestilte hele turen. Det hadde ikke blitt ferie hvis jeg skulle gått rundt med panisk blikk og barnet på armen, innpakket som en mumie.

            Vår sønns hjerne kostet oss noen tusen, ettersom vi ikke hadde avbestillingsforsikring. Jeg ville selvsagt ha betalt en million, om så skulle være. Men hadde vi brukt våre egne hjerner, kunne vi sluppet å betale noe i det hele tatt.

            I stedet valgte vi å reise til steder der det var et godt utbygget helsevesen, og vi følte oss trygge på at babyen enkelt ville få hjelp dersom det skulle være noe.

            Du kan uansett ikke sikre deg mot alt. Jeg husker en gang vi skulle fly med propellfly fra Bali til Kuala Lumpur. Etter en humpete flytur, der poden hadde fortært en flaske melk, hadde vi kommet oss frem til flyplassen og sjekket inn alt. Det er ikke nødvendig med noe ekstra skift for den lille turen, sa vi bråkjekt. Men i det vi skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen, åpnet poden munnen og badet min mann i sur melk. Han hadde ikke annet valg enn å løpe inn i en suvenirbutikk på den knøttlille flyplassen og kjøpe en grusom t-skjorte med akvariefisk på, to størrelser for liten.

Kos dere på turen. Men husk at det ikke er ferie dere er på. I realiteten har dere fått betalt av den norske stat for å være omsorgspersoner for et lite menneske. Mange ser ut til å glemme at skriking, bleieskift og nattevåk er blindpassasjerer. Likevel: Alt er litt lettere når solen skinner og man slipper å stirre på regningsbunken.

 

Tips!

- Sovekrybbe på fly er populært. Bestill god tid i forveien!

- Det kan være rimeligere å kjøpe vogn når dere kommer frem enn å ta med egen.

- I enkelte land er det ikke ordentlige barnestoler. Det kan derfor være lurt å ha med en barnestol i tøystoff (fåes kjøpt i store babybutikker), som du kan tre over en vanlig stol og dermed gjøre den om til en barnestol.

- Enkelte flyselskap tillater bilstol på turen, ettersom det passer flysetene. Det kan være praktisk og trygt for barnet å sitte i sin egen stol på flyet, og dere har bilstol når dere kommer frem (langt fra alle taxier og biler i andre land har dette).

- Lang flytur og du ønsker at barnet skal sove? I stedet for sovemedisin kan du prøve Fenanin, som er en allergimedisin som virker beroligende.

 

Er bleier bleier?

I vår familie er det mannen min som er den selvoppnevnte bleiemesteren. Som regel er det jeg som har klumset med bleiene så barna tisser utenfor, og så får den ”klønete” pappaen skylden.

- Pappa, nå har du satt på bleien skjevt igjen, sier de ansatte i barnehagen, og smiler overbærende.

Min mann kan ta støyten for mye, men grensen går ved min bleieslumsing.

- Det er ikke jeg, det er mammaen, retter han, og gjør personalet like forvirret hver gang.

Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å kjøpe bleier i feil størrelse Enten kjøper jeg for store, slik at barna nesten ikke klarer å gå. Eller jeg kjøper dem for små, så de tisser utenfor og får gnagsår i skrittet. Og når jeg endelig har kjøpt riktig størrelse, har jeg kjøpt feil type. Var jeg ikke klar over hvor styrete det var for barnehagen å skifte trusebleier fremfor vanlige bleier, når alle ytterklærne måtte av og på hver gang? Og hvorfor kjøpte jeg ikke bleiene som var på tilbud? En gang spurte han meg i fullt alvor, om jeg kjøpte feil bleier bare for å provosere ham.

 

Tips!  

- Noen ganger må det sterkere skyts enn sink til. Det finnes en salve på apoteket som heter Inotinol (brukes opprinnelig mot hemoroider), og er ypperlig for å reparere sår hud i en fart.

- Dersom barnet er veldig sårt: Vask med olje, det er mer skånsomt mot huden.

 

Her er link til da vi var på ferie med førstemann på fire måneder:

 

 

Hvorfor gjør ikke pappaen som jeg vil?

 

Jeg pleide å le overbærende av nybakte foreldre og deres sykelige rettferdighetssans. Stressa og glefsete kranglet de om hvem som skiftet den siste bleia, hvem som hadde glemt å vaske gulpeklutene og hvem som hadde sovet minst de siste nettene. Ikke rart folk går fra hverandre, tenkte jeg - og det er en kjensgjerning at småbarnsårene er tidspunktet da flest par går fra hverandre.

Da jeg selv fikk barn, forsto jeg den barnlige rettferdighetssansen altfor godt. Når man får barn får man en felles arbeidsoppgave, døgnet rundt, som mesteparten av tiden er kjedelig, krevende og slitsom. Og da opprettes egogrensene raskt. Hvorfor i all verden skal du gjøre mer enn den andre, når du ikke får mer belønning? Har ikke du egentlig skiftet dobbelt så mange bleier? Og når hadde du sist en kveld ute?

            Som oftest er det slik at vi føler mannen tar for lite ansvar, og blir sure. Mannen på sin side, kan oppleve oss som kjeftesmeller som vet best hvordan alt skal gjøres. Dessverre er det fremdeles slik at mor tar kommandoen på hjemmebane, godt opprettholdt av at mor gir seg selv all eller mesteparten av permisjonen. Hun vet best hvor tykk vellingen skal være, når barnet skal ha på seg lue og hvordan bleien skal festes korrekt. I stedet burde vi gått ut av huset og la mannen gjøre tingene på sin måte. Eller snu ryggen til og se et annet sted. Kanskje er han ikke en like god multitasker som deg, som kan mate barnet i bæresjalet mens han bretter tøy og snakker i telefonen. Men han gir kanskje barnet mer oppmerksomhet, mer langsom tid. Kanskje må du finne deg i at bleien er festet annerledes, at grøten er blandet sammen på en annen måte eller at klærne ikke matcher. Det gjør trolig ingenting for barnet.

            Den beste og enkleste måten å sørge for en rettferdig fordeling og forebyggelse av samlivsbrudd, er en mer rettferdig deling av permisjonen. Det viser alle statistikker, og det er også min erfaring. Faktum er at her i Norge er vi kvinner svært bortskjemte med lang permisjon. Island er det eneste landet i verden som har lengre svangerskapspermisjoner enn oss, og der er det obligatorisk med tredeling (mor tar en tredel, far tar en tredel og så deler de den siste delen). Vi skylder på amming, for det er det eneste vi kan klamre oss til, selv om vi har betalt ammefri. Dersom man har lang reisevei til jobb, er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge, slik at man kan jobbe på toget eller ha kortere dager på kontoret.

De færreste vet at den ettårige fødselspermisjonen i Norge ble innført på 70-tallet, med tanke på at mor og far skulle dele. Tabben Myndighetene gjorde var å la mor og far få styre dette selv, i den tro at de ville dele. Men hva skjedde? Mor tok hele permisjonen selv- og far lot henne. Nettopp derfor prøver myndighetene iherdig å føre ukene tilbake til far. Men moralsk sett har han hatt krav på permisjonen hele tiden. Det å skylde på økonomi er også et billig argument. Årsakene til at menn tjener mer er nettopp at det ikke er likestilling i arbeidslivet, og dette opprettholdes av mors lange permisjoner.

Vi delte de to første permisjonene 50/50 mellom oss. Flere spurte meg rett ut som hvem som tok seg av barnet mens jeg var på jobb, som om de hadde glemt at barnet hadde en far. Med tanke på likestilling, har vi dessverre ikke kommet så langt som vi liker å tro.

Å dele permisjonen var akkurat så lurt som jeg trodde. I begynnelsen, da jeg hadde permisjon, forsto ikke mannen min hvor sliten jeg var da han kom hjem. Og jeg var irritert fordi han ikke forsto noe av min verden hjemme. Da han begynte å være hjemme derimot, forsto han hvor slitsomme dagene kunne være. Han lærte seg også å stole på seg selv som omsorgsperson for barnet, og tok mer ansvar. Forholdet mellom ham og barnet ble bedre, og det samme ble forholdet mellom ham og meg. I dag har jeg fått en mann som lett håndterer å ha tre barn alene hjemme, så jeg kan dra på tur med venninner. Jeg har barn som like ofte løper til ham når de trenger en brødskive eller plaster på såret, og som ikke klamrer seg til buksebeina mine hver gang jeg skal noe sted. Du høster det du sår, rett og slett.

 

Tips!

- Det kan lønne seg, økonomisk sett, å ta ut permisjonen som 100 prosent – og eventuelt ta ulønnet permisjon i tillegg. Sjekk nøye med NAV før du tar en avgjørelse, det er veldig vanskelig å gå tilbake på det etterpå.

Når er det meningen man skal sove?

Ingen vet å sette pris på å sove sammenhengende en hel natt, før de får barn. Det å sove natten gjennom er som å sove i en diger himmelseng i et palass, selv om du sover på en hard madrass på gulvet. Når du våkner er det som å være i en rus; fargene er sterkere, menneskene vakrere, maten bedre, verden snillere. Det er som å vinne en million i Lotto. Som å få livet i gave. Netter uten søvn kan gjøre deg til en rasende bjørn. Og dagen etter er du en udugelig skinnfell.

Førstemann hos oss hadde en periode der han nesten bare ville spise om natten; en hel flaske med velling. Fikk han ikke den, skrek han som en sirene med jevne mellomrom helt til den lyse morgen. Hvem orker å stå i mot slikt midt på natten? Vi lagde vellingen, og ble en del av en ond sirkel som til slutt slet oss ut alle sammen. I slike tilfeller kan det være greit at besteforeldrene, eller andre med overskudd, tar barnet en natt. Ofte skal det ikke mer til for å snu situasjonen.

Når det gjelder natteritualer, er det litt ”høna eller egget”. Mange sier barna er avhengig av spesielle natteritualer for å sove. Ja vel. Men noen har jo gjort dem avhengig av dem også. Jeg vil hevde at det dummeste man gjør er å innføre hundretusen koser og sanger rett før sengetid. Da er det ikke rart at barnet ikke vil sove uten dette. Og hvis man venner barnet til at man ligger der inne, så er det klart det vil ha selskap. Selv har vi verken badet barna, sunget for dem eller fortalt eventyr før sengetid. Vi gjør disse tingene, trolig like mye og ofte som andre, bare ikke rett før de skal legge seg. De få gangene vi har gjort det, kommer vi oss nesten ikke ut av rommet fordi barnet stadig vil ha mer. Les, syng og kos så mye du vil ellers, men forsøk å venne barnet til at soverommet er til for soving. Ha heller en koselig stund på badet, syng for barnet når du bærer ham i seng, gi bamse, smokk og en kos, og si vennlig men bestemt godnatt. La gjerne døren stå på gløtt eller sett en CD med musikk på lav styrke, eller noe annet slik at barnet føler seg trygt. Dersom barnet skriker og maser – gå inn med jevne mellomrom og fortell at det er natt og at barnet må sove. Men ikke vær der inne i evigheter – det er trolig og gjøre både deg selv og barnet en bjørnetjeneste. Rollen din som underholdningskelner eller kosebamse kan fort bli din hver eneste kveld, og så blir du utslitt.

Jeg husker vi var på restaurant, mannen min, vår førstefødte og jeg. Barnet mitt var 4 måneder, og vi hadde sett for oss en romantisk stearinlysmiddag mens han sov fredelig i vognen. Vi hadde pyntet oss for hverandre, kvelden var lun og lys, og vi hadde bestilt rødvin og biff.  Akkurat den kvelden valgte poden å ha verdens lengste og mest intense skriketokt før han sovnet. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg gikk med ham, på høyhælte sko på brostein, før jeg hoderistende kom tilbake til min mann. Så var det hans tur. Hoderistende tilbake. Da barnet endelig sovnet, og hele den utendørs restauranten trakk et lettelsens sukk, jeg hadde svettet bort all sminken og vrikket begge anklene og min mann spratt vinen, begynte noen å sette opp et stort lysanlegg over hodene våre. Blikket mitt vekslet nervøst mellom vognen og arbeiderne. Min mann, derimot, hadde bare mord i blikket. Hvis han vekker sønnen min nå, hveste han, så dreper jeg ham.

Det var ikke sagt med glimt i øyet. Jeg satt halve middagen ytterst på stolen, mens min mann skulte bort på arbeideren. Denne kvelden kunne jeg fort ha blitt vitne til mord.

 

Tips!

- La det være mørkt i rommet. Små barn er ikke mørkeredde – det er det skrekkfilmene de eksponeres for senere som sørger for. Ved bleieskift – skift i halvmørket, helst i sengen, så ikke barnet våkner for mye.

- Barn er ulike og trenger ulike ting for å få sovne. Vår første skulle ha flaske med vann, den andre bamse og den tredje smokk. Prøv deg frem.

- Er barnet avhengig av musikk? Du trenger ikke synge deg hes hver kveld. Syng en sang eller to, og sett en musikk-CD på lav styrke etterpå. Du kan også ta opp deg selv på en CD og spille den for barnet.

- Lær deg tegnene på at barnet er trøtt – som regel gnir det seg i øyet eller tar seg til ørene og sjangler mer enn ellers. Noen unger blir også ekstra sutrete, mens andre blir fnisete og oppskrudd.

- Barn som ynker seg mye? Ofte ligger de bare og er urolige mens de sover – og du blir holdt våken unødig. Bruk ørepropper eller legg det i et annet rom. Når barnet skriker, hører du det likevel.

- Mange lar barnet sove ute om dagen, for at det skal få mest mulig frisk luft. Det er vel og bra, men barnet kan også våkne lettere av alle lydene. Hvis du kjenner at det er spesielt viktig for deg med en pause, legg barna inne.

Hvorfor virker ikke puppene?

Du har slengt ut puppen. Og så virker den ikke! Da er det naturlig å spørre seg: Hva er det som er så himla vanskelig med å amme? Vi er skapt til det, ikke sant? Er ikke det den primære årsaken til at vi har pupper? Og hvordan skulle barna ha overlevd i steinalderen hvis mødrene ikke klarte å amme? Det var garantert ikke noe nantillegg å få.

Uansett er det et statistisk faktum at mange kvinner har startproblemer med ammingen. Enkelte klarer ikke å amme i det hele tatt. Hvorfor i all verden virket ikke puppene? Jeg følte at alle kvinner i hele verden klarte å amme, unntatt meg. Trøske og brystbetennelser og indre stress gjorde at jeg ikke har klart å fullamme noen av mine barn. Så satt jeg der da. Inkompetent. Ukvinnelig. En defekt melkeku. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å sitte som Madonna med barnet, og kikke ned på det harmoniske, lille barnet som fornøyd glugget i seg melk. I stedet satt jeg der med vrengt ansikt, blødende brystvorte og en skrikende baby på armen.

Jordmødrene på sykehuset brukte ulike metoder for å ”hjelpe til” med ammingen. Enkelte bare vrengte brystvorten min inn i munnen på barnet. Det er bannlyst med hjelpemidler også. Hver gang jeg syntes jeg hadde funnet en alternativ løsning, for eksempel brystskjold (en plastikkbrystvorte som legges som en beskyttelse over brystvorten), så jordmødrene på meg som om de vurderte å diske meg fra en konkurranse. Jeg lurte også på om jeg hadde nok melk, ettersom poden bare skrek hver gang han hadde spist. Jada, sa jordmødrene, naturen er viselig innrettet med hensyn til tilbud og etterspørsel. Men naturen har ikke alltid intelligens. Sønnen min gikk dramatisk ned i vekt, og dermed økte presset på ammingen.

Til slutt følte jeg meg fanget i et ammefengsel, der de hvitfrakkede var fengselsvokterne og barnet min cellekamerat. Brystvortene og nervene ble gradvis mer tynnslitt, og etter noen dager fikk jeg et klaustrofobisk sammenbrudd:

- Hjelp, ropte jeg.       - Vi kommer aldri levende herfra!

Da fikk jeg hjelp fra uventet hold. En av jordmødrene listet seg nærmere sengen, så på meg med et blikk som om hun var i ferd med å røpe en statshemmelighet, og hvisket:

- Det finnes alternativer.

Hun forlot rommet, og kom tilbake litt senere med flakkende blikk og noe i hendene. Ikke en baufil bakt inn i bløtkake, men en brystpumpe pakket inn i et håndkle. Nå kunne jeg gi sønnen min den melken jeg klarte, og deretter morsmelkerstatning til han ble mett. For første gang kunne vi begge slappe av og sove etter et måltid.

Jeg er overbevist om at påstanden om at alle kvinner er i stand til å amme, er noe tull. Jeg kjenner flere kvinner som har forsøkt til de nesten har brutt sammen, eller barnet har vært farlig underernært, fordi de ikke har klart å produsere nok melk. Jeg kjenner kvinner som ikke har klart å amme fordi de har hatt for mye melk. Jeg kjenner kvinner som har hatt barn som bare ikke ville ta puppen. Og jeg kjenner kvinner som bare synes amming er vondt og ekkelt, eller får gjentatte brystbetennelser.

Så hva med alt det fantastiske man leser om amming, som at barna får høyere intelligens og sterkere immunforsvar? Her i Norge har vi gode erstatningsprodukter, og det er ingen undersøkelser som viser at barn oppfostret på flaske blir dummere eller sykere enn andre. Alle barn jeg kjenner som har blitt oppfostret med ”plastpupp”, er sunne, sterke og aktive. Inkludert mine egne.

 

Tips!

- Litt amming er bedre enn ingenting. Gi den melken du har, og morsmelkerstatning etterpå.

- Det finnes en nesespray, Syntocinon. som kan lette utdrivingsrefleksen, slik at melken kommer lettere (sprayen er reseptbelagt). 

- Synes du bare det er ekkelt å amme? Pump deg på flaske og mat barnet etterpå.   

- Brystbetennelse er skrekkelig. Dersom noen hadde spurt meg om jeg ville amputere puppene da det sto på som verst, hadde jeg svart kontant ja. Mange orker ikke amme etter en slik betennelse, og det er dumt hvis man har kommet godt i gang. Følg legen eller helsestasjonens råd angående forebygging og lindring.

- Hvis ammingen går ad dundas, ta med deg fordelene med plastpupp:

* Du blir mindre bundet til barnet, og kan lettere gå ut en kveld.

* Du slipper voldsomme hormonsvingninger og energiløshet

* Du får et barn som blir mindre masete om kvelden (når puppene begynner å bli tomme).

*Båndet mellom far og barn styrkes, når også han får være med på å mate barnet.

Har barnet melkeallergi?

 

Vi oppdaget, etter to måneder med intens skriking, at sønnen vår hadde kumelkallergi. Han tålte altså ikke morsmelkserstatningen. Dette ble oppdaget fordi jeg var så heldig å ha en venninne som hadde slitt med det samme. Da jeg fortalte henne om ”kolikken” kom hun hastende med et helt skrin av hjelpemidler. Hun satte pekefingeren rett på den smilende babyen og sa innbitt:

            - Du kan skru av den sjarmoffensiven, lille venn. Jeg vet hva du driver med om nettene!

Nesten med det samme vi gikk over til soyamelk og Nutramigen (morsmelkserstatninger som ikke er basert på kumelk), var det som å få en ny baby. Poden ga ikke fra seg et kny, og sov i nesten et døgn etterpå. Jeg hadde advart alle på påskefjellet om at vi tok med oss et kolikkbarn - og sønnen min laget knapt en lyd hele påsken. Svigermor så litt belærende på meg og sa:

- Jeg tror ikke han har kolikk, Kristine. Det er vanlig at små barn lager lyder.

             Har du mistanke om at barnet ditt reagerer på morsmelkerstatningen, kan du gå på apoteket og kjøpe erstatningsprodukter. Men det lureste er å gå til barnelegen og få påvist melkeallergi. Da får du dem nemlig på blå resept.

Så lurer du kanskje på: Hvorfor informerer de ikke om dette på helsestasjonen? Der snakker de stort sett bare om amming, og til nøds mumler litt om NAN. Da jeg begynte å spørre dem om alternative morsmelkerstatninger, som soyamelk, så de på meg som om jeg snakket om en slags heksemikstur. Nei, dette hadde de aldri hørt om. Vel: Helsestasjonene er statlige, og Staten gir ut alternative morsmelkserstatninger på blå resept. En boks Nutramigen koster godt over 300-lappen, så da kan du regne ut resten selv. 

 

Tips!

Sjekk barnet for melkeallergi, hvis det skriker mye i forbindelse med måltidene. Barn skal egentlig ikke ha kumelk før de er ett år gamle. Melkeproteinet er stort for et uutviklet tarmsystem. I asiatiske land er det langt mer forsiktige med å introdusere kumelk, det går svært gradvis. Hvis du ammer, kan barnet reagere på melken du drikker også, så det kan lønne seg å kutte ut melkeprodukter en periode.